Privilegert påvirker

– Det er helt fantastisk. Fantaaastisk! 

Den lyse kvinnen i den mørke sofaen himler med øynene. 
– Å våkne opp og kunne se ut over Vågen, over Bergen... 

Hvite måker glir dovent forbi hjørnekontoret i sjette etasje. 
– Det er helt fantastisk, sier Marit Warncke. 

For en gangs skyld snakker hun ikke om næringslivet i Bergen, men om utsikten fra leiligheten på Skansen. Som bare er sju minutter fra kontoret, såfremt hun ikke får rødt lys ved Galleriet. Vel fremme, hvis hun stikker ut på balkongen for noen kjappe magadrag, får hun Hotel Norge midt i fleisen, Byparken i ene øyekroken og Ole Bulls plass i den andre. Mer sentralt i Bergen kan man knapt ha et kontor. Så er da også Marit Warncke temmelig sentral i Bergen by. 

Dytt i riktig retning 
Ti år har gått siden Warncke fikk jobben som øverste leder for Bergens Næringsråd. – Jeg har en helt fantastisk jobb. Jeg får lov til å påvirke, å dytte ting i riktig retning. Jeg får anledning til å støtte gode ting i byen vår, gløder hun. 

Men organisasjonen skal ikke bare inspirere, stimulere, lobbyere og legge forholdene til rette for de godt over 3000 medlemmene, som spenner fra små gründere til Statoil og UiB. 
– Næringslivets viktigste jobb er å tjene penger, og dermed skape og trygge arbeidsplasser. Men vi har også et ansvar for å være med på å løse både lokale og globale samfunnsproblemer. Ingen kan gjøre alt, men alle må gjøre litt. 

Latsabb 
– Hvor stor makt har egentlig Bergen Næringsråd? 
– Det er ikke lett å gi et eksakt svar. Men vi blir invitert inn i politikken, vi blir lyttet til. Vi har også innflytelse på våre medlemmer. I fjor kom det 14.000-15.000 mennesker på møtene våre. Hvem og hva vi velger å løfte frem, er med på å påvirke. Det er et stort privilegium. 

– Bergens Tidende har kåret deg til en av Bergens mektigste, kjenner du deg igjen i det? 
– Det der er jeg kanskje ikke nok bevisst på. Det er litt pinlig å si, men det er så mye negative assosiasjoner rundt maktbegrepet. Makt er i utgangspunktet nøytralt, så det gjelder å bruke den klokt. Vil du endre ting, må du skaffe deg makt. Ellers får du ikke gjort noe. 

– Er du arbeidsnarkoman? 
– Overhodet ikke! Jeg er kjempelat. Og litt angstdrevet. Har jeg ikke press på meg, gjør jeg minst mulig. Jeg må ha noe jeg kvir meg litt til. Men når jeg har en deadline, så jobber jeg som bare fy.  

Sandviken forever
I 1742 dro Diderich Christian Warncke fra Hamburg til Bergen, der han skulle bli organist i Mariakirken. Siden har Warncke-slekten klort seg fast i den regnfulle vestlandsbyen. Veldig mange generasjoner senere kom en liten pike til verden på lasarettet i Sandviken. Her vokste Marit opp, her gikk hun på skole, her ble hun hektet på lyden av buekorpsenes trommer, som sammen med småsko og tørre brosteinsgater fremdeles gir henne den ultimate vårfølelsen. 

Allerede som jentunge hadde hun store ambisjoner. 
– Jeg ville redde verden, humrer hun mildt. 
– Planen var å bli berømt sangerinne og skuespiller. Jeg skulle bruke alle pengene mine på å hjelpe sultne barn og fattige. 

– Hvordan gikk det? 
– Veldig dårlig, hehe! Ikke ble jeg berømt, og stemmen har jeg mistet. Men ønsket om å bidra til å gjøre verden bittelitt bedre, har jeg aldri mistet. Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre en forskjell. 

Bergen Næringsråd har hatt bærekraft og klimautfordringer på dagsordenen siden Marit Warncke ble direktør for ti år siden.

Gøyal angst 
At Warncke skulle bli direktør i Bergens Næringsråd, var ingen selvfølge. 
– Jeg kom utenfra. Jeg var kvinne, jeg var ikke økonom, og ikke en del av et lite miljø i Bergen, forteller hun. 

Warncke var utdannet psykolog, hun hadde jobbet som seniorforsker og rådgiver innen krisepsykologi og beredskapsledelse. Før hun kom til Bergens Næringsråd, var hun direktør ved Falck Nutec. 
– Jeg hadde ikke peiling på næringspolitikk da jeg begynte. Hver dag snakket jeg om ting jeg ikke kunne noe om. Jeg sto på Stortinget og snakket om veier jeg ikke visste hvor var. Det første året føltes som å ha kontinuerlig eksamen – uten å ha lest. Det var veldig mye angst – og veldig mye gøy! 

– Hva er forskjellen på næringsrådet den gang og i dag? 
– Jeg tror at folk opplever at det har skjedd store forandringer. At vi har blitt en mer åpen forening, for flere. I dag har Bergens Næringsråd veldig mange flere kvinnelige og yngre medlemmer. Det har blitt en bredere organisasjon. 

– Får du fremdeles brukt psykologen i deg? 
– Den har jeg brukt hele tiden, både som leder og i barneoppdragelsen. Jeg gjør akkurat de samme feilene som alle andre, sier hun og ler så gardinene blafrer:  
– Forskjellen er at jeg er klar over feilene idet jeg gjør dem! 

Mangfoldets magi

Vi skal ikke påstå at det kun er to ting som står i hodet på henne. Men det er i hvert fall to ting som er veldig viktig: Bærekraft og mangfold.
– Skal du få til en endring, må du tenke helhetlig. Da vi satte klima og bærekraft på agendaen for ti år siden, lurte folk på hva i all verden vi holdt på med. Vi var tidlig ute, og det er jeg stolt over. I dag oppgir sju av ti av våre medlemmer at de jobber aktivt med bærekraft, sier hun fornøyd. 

Også her finnes det en lokal og en global dimensjon. Marit Warncke mener det er verdens naturligste ting at Bergen Næringsråd bidrar til at FN når sine 17 bærekraftsmål innen 2030. Å løfte frem de mulighetene dette gir til ny forretningsutvikling er en del av oppdraget.
– Vi har også jobbet mye med mangfold. Blant annet speeddating med innvandrere som ikke får jobb der de kan bruke kompetansen sin, eller kanskje de ikke får jobb i det hele tatt. Vi arrangerte dette for tiende gang i år. Det gikk fint de første årene, men ble kjempetungt da viktige støttespillere var midt i nedbemanningen, sier Warncke. 

– Men det er viktig å ikke gi seg, og ufattelig viktig å trekke til seg og beholde talenter og riktig kompetanse. Skal Bergen være attraktiv, må byen være åpen, raus og spennende, med et inkluderende arbeidsliv. Vi må være nysgjerrig på det som er annerledes. Det som kan tilføre ny kunnskap. 

Forbløffende muligheter
– Hvordan har Bergens næringsliv det i dag? 
– Vi ligger i en av verdens vakreste byer, midt i smørøyet for mye av det som kommer til å skje globalt fremover. Vi har spisskompetanse på viktige områder som havbruk, undervannsteknologi, skipsfart og energi. Verden trenger mer mat, og her vil sjømatnæringen bli veldig viktig. Verdens største sjømat– og fôrselskaper har hovedkontorene sine her. Jeg tror ikke folk er klar over at hvor sentral Bergen er på disse områdene, også da mener jeg globalt, sier Warncke. 

Hun har lagt inn et annet gir. Nå snakker hun på inn – og utpust, kanskje også mellompust: 
– Vi har universitetet, høyskolen og NHH. Dette er gullet vårt, den største verdien vi har. Studentene og forskerne gjør byen levende, og skal sikre kunnskap for fremtiden. Vi er altfor dårlige på å skryte over det vi er gode på. 

– Ehh... sier du at bergenserne er for lavmælte? 
– Ja, på de områdene der vi har mest grunn til å skryte. Se bare på Norwegian Hull Club, som holder til her i bygget. De er et av verdens største assuranseselskap innen shipping. De har kontorer omtrent midt på Torgallmenningen, og folk aner ikke at de eksisterer. 

– Har Bergen et lillebrorkompleks? 
– For å være litt respektløs, så er bergenserne en blanding av oppblåsthet og dårlig selvtillit. Vi skal ikke sammenlikne oss med Oslo. Vi skal sammenlikne oss med de beste i verden, sier hun. 

– Skal du utvikle en region, må du få transportårene til å fungere. Uten flyplasser og broer stagnerer vi. Men de fleste store beslutningene tas ikke her, de tas i Oslo. Derfor må vi vise oss frem, vi må stå samlet, stå på kravene. Her diskuterer vi om Hordfast skal bygges, eller om vi skal sikre veien til Voss. Vi skal begge deler, så klart! 

Trøbbel i paradis 
Endeløse bilkøer. Økte bompenger. Giftlokket på Danmarksplass. Kranglingen om Bybanen er det beste eller verste som har skjedd Bergen siden svartedauen. Bergen har sine utfordringer, og en av de viktigste handler om miljøet. Mange av Warnckes medlemmer er i transportnæringen, og blir hardt straffet av bompenger og andre restriksjoner. 
– Jeg skjønner godt at folk har fått nok av bompenger. Vi har for lengst nådd smertegrensen. Bompenger bør erstattes av veiprising, der folk betaler for veien de bruker, sier Warncke oppglødd. 

– I dag betaler bilistene bompenger som skal finansiere kollektivtilbudet. Jo mer folk vi får over på kollektivtransport, jo mindre får vi til å bygge ut kollektivtilbudet. Det er helt tussete! Det er heller ikke riktig at bilister i Åsane skal betale for Bybanen til Fyllingsdalen, sier Marit Warncke. 

Hun gestikulerer tungt nå. 

– Skal denne byen være attraktiv om tjue år, må vi løse utfordringene. Vi kan ikke bygge oss ut av dette med veier og broer. Veksten må skje kollektivt. En by som drukner i eksos og køer er ikke et sted de unge vil bo. Politikere og næringsliv som ikke skjønner at vi må se helheten, og tenke bærekraft i alt vi gjør, de er doomed. Dessuten har vi et etisk ansvar for å gjøre det, med mindre vi skal være de siste på denne kloden. 

Fargerik 
Hun har både Sunnivaprisen og Christieprisen på peishyllen, hun har hatt en solid bunke styreverv, blant dem Vinmonopolet og NHH. I dag er Warncke vararepresentant i UiB-styret, og i tillegg sitter hun i styret i Fargespill. Det mildt sagt multinasjonale barnekulturprosjektet ser ut til å ha en helt spesiell plass i direktørens hjerte. 
– Når Fargespill opptrer, lykkes de med å sette sammen all sin forskjellighet til noe nytt og bedre, sier Marit Warncke og strekker seg etter kaffekoppen. 

– Det er akkurat slik jeg ønsker at Bergen skal bli! 

Visste du at...

Årskonferansen er vår største og viktigste konferanse med over 500 deltakere?

Fakta Marit Warncke

• Administrerende direktør i Bergen Næringsråd siden 2007.
• Utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen.
• Lang ledererfaring, blant annet fra stillingen som direktør i Falck Nutec.
• Erfaring fra forskning og rådgivning innen krisepsykologi og beredskapsledelse.
• Har hatt mange styreverv, blant annet ved Norges Handelshøyskole og i Vinmonopolet AS. 
• Tildelt Sunnivaprisen i 2001, Bergen kommunes likestillingspris i 2009 og Christieprisen, da UiB delte den ut for første gang i 2010.